Det beste treningsprogrammet du kan følge, er det du kan følge.

Vi mennesker har lett for å lure oss selv.

Vi lurer oss til å tro at det vi tror vi er klare for, er noe vi faktisk er klare for, til tross for at vi ikke er det. 

Eksempel:

Det gikk plutselig opp for deg at du vil oppnå et eller annet. Du vil løpe raskere, løfte mer, lære en ny ferdighet, bli best i idretten din, eller hva som helst. 

Du tenker: «Ja, nå som jeg har dette målet, da er det jo logisk at jeg også er klar for alt som kreves for å nå det – sånn over natta»

At viljen er der, er et enormt pluss. Det viser jo tross alt at du er motivert for det, (typ akkurat nå i dag hvertfall). 

Men, etter 6-7 dager med solid innsats, er ikke lenger samme glød tilstede og du merker at det faktisk er ganske slitsomt å holde på, på denne måten.

«Er det virkelig verdt det?»

Du begynner å tvile, fordi du innerst inne vet at det aldri er noen stopp på det du må gjøre for å være du har sagt at du vil være (aka. Den du må være for å realisere det målet du nå har overbevist deg selv om at er viktig). 

Sørg for at du ikke lurer deg selv

Å bli «best mulig», er ikke for alle. 

Det vil si, det er kanskje det, men bevisstheten om at den veien kommer med et stort offer, er for mange ukjent. 

Tiden, smerten, skadene, den indre kampen når ting ikke går som planlagt, er alt en del av gamet, skal du overgå den du har blitt komfortabel med å være. 

Å realisere seg selv, koster. 

Selv om det også kan bety kroner og øre, er det bare en brøkdel av hva det koster i såkalt «blod, svette og tårer» – og går du for noe gjevt, vil du bli godt kjent med alle 3. 

Alle skal ikke bli verdensmester i noe. Det er ikke det som er poenget. For noen som har slitt med overvekt i mange år, er det å komme tilbake til en kropp de er komfortabel i, vel så mye verdt som en gullmedalje – og kan kreve samme type innsats som en toppidrettsutøver å nå – fordi alle har sine unike utfordringer, som ikke alltid kan eller bør sammenlignes.

Er det du SIER du vil oppnå, faktisk noe DU vil oppnå?

Ofte har vi kjøpt en illusjon om at den og den tingen er noe som er viktig for oss, for så å innse at det faktisk ikke var viktig i det hele tatt. 

Vær derfor varsom med å skrive ned mål som er drevet av såkalt ytre motivasjon. Mål du setter for å «få» noe, stort sett fra andre. Altså; bekreftelse, oppmerksomhet, «pengegevinst» og annet i den sjangern. 

Ingenting galt i disse ytre greiene. Alle liker anerkjennelse og det er ingenting galt i materialistiske goder – men alt med måte. 

Problemet er at mange utelukkende baserer innsatsen sin på ytre motivasjon. Det vil si at resultatet (og selvfølelsen), BÅDE står, OG faller, på andres oppfatning av deg selv.

Liker du ikke prosessen din, eller den du må være for å realisere det du sier du vil realisere, hva faen er det du egentlig driver med??

Nei, treningsøktene trenger ikke alltid være lystbetont, og det skal ikke alltid være «lett», kos og gøy og morsomt. 

MEN, er veien til resultatet, en vi du innerst inne trives med og får mye ut av, fordi den utfordrer deg til å bli bedre? Eller er veien rett og slett IKKE din, og har heller aldri vært det? 

Når du er på riktig spor, kan ingen andre enn deg selv stoppe deg 

Er du på en retning som er riktig for deg, kjenner du i hele kroppen at du ekspanderer. Veien GIR deg noe. DEG. Ikke andre. 

Om DU blir mer av den du vil være og kjenner at du blir det av veien du velger å gå hver dag, DA er du på rett spor. Om ingen ser deg gjøre det som kreves, men du likevel gjennomfører som OM du skulle hatt tilskuere, DA er du på rett spor. DA gjør du det for deg selv.

Det er kult om andre liker resultatet av det du gjør og oppnår, men å gjøre det for “likes”, hva skjer den dagen du ikke lenger får din daglige dose med likes? 

Ja, takk - begge deler. Selvsagt. 

Men først, for deg selv. Så, får alt annet som eventuelt kommer, være ren bonus.