Masken din, er ikke deg

Masken (The Mask), var en av mine favorittfilmer i barndommen.

Ikke bare fordi jeg syns Jim Carrey var og er en fantastisk morsom skuespiller, men aller mest fordi denne filmen presset på alle «knappene» på og samme tid (noe jeg egentlig ikke visste den gang, bare kjente). 

I Masken, er hovedpersonen en «snill mann» som aldri ser ut til å få det han virkelig vil ha.

• sex
• penger
• makt

3 områder vi har blitt lært er selve definisjonen på «suksess».

Når den snille, beskjedne hovedpersonen (som aldri virkelig går for det han vil), tar på seg en magisk maske (som han selvsagt kommer over på sitt livs laveste lave), transformeres han til en form for superhelt.

Han får realisert et alter ego som tillater han å være, gjøre og få alt han vil. Når han tar på seg denne masken går selve «drømmen» i oppfyllelse.

Men drømmen kommer som alltid med konsekvenser. 

Ikke bare blir baksiden av medaljen at det går det skeis i forhold til lovens lange arm, men han mister i tillegg taket på det han i høyeste grad var ute etter (drømmedama).

Til slutt finner han ut at det var han, som seg selv, som gjorde at han fikk det han faktisk ville ha. Hans sanne jeg, uten masken.

Hans erfaring med masken fikk han til å innse at det var han selv, ikke ting «der ute», som var hans virkelige kraft. 

Kraften var alltid på innsiden.

Denne kraften ble han kjent med etter å vært igjennom de ytre kreftene han trodde var løsningen, men som viste seg å være illusjoner med kostbare konsekvenser. 

Når man ser en slik film i ung alder skjønner man ikke poenget og det er nok heller ikke meningen. Jeg tror heller den og denne type filmer er ment å trollbinde oss til troen på at det er det ytre som teller. At penger, utseende, status og makt er hva som vil gjøre oss lykkelige.

Hva ER egentlig masken?

For meg er masken, eller maskene, den versjonen av oss selv vi TROR er best for oss selv.

En maske kan for eksempel være en stor og sterk kropp. Det kan være å ha masse penger eller å være en skikkelig “smartass” som briljerer med kunnskap. 

I prinsippet kan det være alt, men i all hovedsak handler det om «noe» som egoet anser som et mål verdt å ofre livet for. (For det er DET man ender opp med å gjøre, når man tar på seg og lever med en slik maske.)

Og DET er det mange som gjør. 

Faktisk de aller fleste. Fordi troen, er kjøpt. Ofte i så tidlig alder at troen nærmest forblir urokkelig. For noen består troen livet ut.

For andre blir den transformert underveis. En vanskelig og kostbar prosess.

For mange blir det FOR tøft å akseptere at den man trodde man var, eller skulle være, faktisk bare var en illusjon. 

En del, velger på dette stadiet å (pent sagt) transformere seg selv ut av livet. Fordi, det å få revet av seg en maske man lenge har båret, er tøft.

For hvem er man egentlig uten det man trodde VAR seg selv? 

Det er ikke til å komme unna at mange, spesielt menn, tar selvmord, relativt tidlig i sitt liv. Spørsmålet er om det da egentlig er selvet de tar livet av, ELLER fortvilelsen over å ha lenge levd et liv UTEN et virkelig selv?

At erkjennelsen over å levd «feil» blir for stor til å takle. At det blir for mye å måtte starte «helt på nytt igjen» - og samtidig umulig å fortsette som før...

Det er ikke tilbake til start det handler om.

I likhet med at du ikke blir yngre/transformerer deg selv tilbake til barn igjen, går du aldri «tilbake» selv om du innser at du har levd feil i forhold til den du faktisk er.

Å gå igjennom en slik fase er en fortsettelse og transformasjon, i likhet med larven som blir til sommerfuglen.

Det er vondt, vanskelig og smertefullt å gå igjennom en slik fase. En fase der alle skorper på sårene rives opp igjen. Det ER vondt og det er også meningen.

Du skal ikke kunne rømme unna denne gangen.

Du skal kjenne på smerten. Nok til å måtte ta valg som betyr noe for deg. Lett er det å rømme unna ved å ta på seg en ny maske. Og mange gjør selvfølgelig det.

Fordi det er enklere.

Men, smerten og problemet forsvinner ikke av den grunn. Problemet blir bare større, gror seg ytterligere fast – til arrvev som forblir værende. 

Hvordan vet du at du lever med masken PÅ?

Dette er noen av tegnene:

En maske kan ha sin hensikt.

Problemet oppstår når du identifiserer deg med din maske, uten å være klar over at du gjør det.

Å leve med masken på, er å leve som en du ikke er.

Å bli den man er, starter med å bli bevisst på hva som faktisk er status i livet. Du må «snu på alle steinene» og se nøye på hva som befinner seg under dem.

At prosessen er tung er det ingen tvil om, men bedre DET, enn å fortsette som slave i sitt eget liv, et liv man innerst inne vet man ikke vil ha.

Bli heller fri.

Eirik Sandvik